En viktig forskjell er at samfunnsproblemene fikk en stor plass i skjønnlitteraturen. Det hadde skjedd et industrielt gjennombrudd i Norge på 1900-tallet, og det skjedde en økonomisk vekst. Det første til at folk flyttet inn til byene og det ble en stor økning i arbeiderklassen. Forfatterne på denne tiden skildrer hvordan arbeiderne hadde det der de også trekker inn moralske problemer til medmennesker og deres situasjoner.
På 1800-tallet skjedde det mye. Det er på denne tiden det moderne samfunnet vokser frem og det blir mye konsentrasjon på menneskers frihet og selvstendighet. I litteraturverden ble det ofte skrevet om konflikter mellom menneske og samfunnet. Forfattere skrev om hvordan samfunnet hindret menneskenes frihet. Et godt eksempel på denne er konflikten vi finner i dramaet "et Dukkehjem" av Henrik Ibsen. Nora, som er hovedpersonen, sier: "...komme etter hvem som har rett, samfunnet eller jeg".
Realistene trodde menneske kunne forme sitt eget liv ved å gjøre de riktige valgene, noe som er et veldig positivt menneskesyn. De ønsket å beskrive en virkelighet som fremsto mest mulig sann og troverdig. For å få dette best mulig fram, skrev realistene om troverdige personer i samtiden. De ble beskrevet slik av de ble sannsynlige for leseren, samtidig som de skulle kritisere større samfunnsgrupper og ikke enkeltpersoner. Derfor fikk karakterene egenskaper som gjorde dem til representanter for en gruppe. prester beskrev hyklerske, lærer som autoritære og dumme. Karakterene ble betegnet som "typer". Ved å gjøre dette, skapte forfatteren sympati eller antipati hos leseren, fordi leseren ledes til en oppfatning av hva som er rett og galt. Dermed viste realistiske kunstnere det paradoksale å komme med objektiv samfunnskritikk.
På 1900-tallet ble det stilt samfunnsspørsmål, særlig spørsmål til skyggesidene ved det nyutviklede industrisamfunnet, og de sosiale og politiske spørsmålene blir satt i stort perspektiv. Realistene skildret "typene" sine, men nyrealistene kombinerte samfunnsskildringene med psykologiske skildringer med individet satt i fokus. Disse individene blir stilt ovenfor etiske valg, og man får se hvordan de takler dem. I tillegg kommer nye sosiale klasser med i litteraturen, og de blir skildret slik forfatterne kjenner dem av egen erfaring. Ingen detaljer blir utelatt i romanene. Dette er tiden der sannheten kom fram i litteraturen og de stusslige kårene ble ikke hemmeligholdt for resten av befolkning lengre. Et eksempel på dette er novellen skrevet av Amalie Skram, "Karens Jul". Dette er en novelle som handler om en ung jente, Karen, som har et nyfødtbarn men ikke noe sted å gå så hun oppholder seg i et ferjemannshus. Det er en politimann som finner henne og gir henne tillatelse til å bo der fram til julen. Når politimannen går forbi ferjemannshuset finner hun Karen og ungen hennes frosne og døde. Dette er tydelig en tekst fra nyrealismen fordi det blir ikkelagt skjul på hvor ille Karen har det. Den har en trist ende, i og med at Karen dør på selveste julaften.
